Scott sin debut i agilitykonkurranse

Søndag gikk turen til Tønsberg igjen. Denne gang med Scott som debutant. Jeg var skrekkelig sliten etter lørdagen og det var kanskje ikke det beste utgangspunktet for å starte, men valgte allikevel å ta turen for å se om banen var satt slik at jeg trodde vi kunne klare å komme igjennom. Det er alltid spennende å gå briefing og se hvordan dommeren har tenkt at vi skal ta banen. Jeg gikk briefing og fant raskt ut at vi burde kunne klare å komme til mål på denne banen. Ingen umulige momenter i banen i forhold til hva vi kan klare å prestere. Dermed var det avgjort at jeg skulle starte med Scott for første gang i agility klasse 1. Selv om det ble et riv tidlig i løpet følte jeg at jeg hadde utrolig god kontakt med en behersket ung bordergutt. Fin vippepassering og rask og sikker slalåmåpassering. Vi kom oss greit nok igjennom halve banen og vel så det før jeg feilvurderte avstanden til den øverste inngangen til tunnellen,. Jeg sendte Scott inn i feil tunnellinngang og ble disket. Men selv om jeg så at dette var feil fortsatte jeg videre i banen og benyttet anledningen til å " overtrene" feltet på mønet. Scott hadde god selvkontroll og jeg er glad vi fikk trent dette i en konkurrnasesetting. Jeg kom meg på motsatt side av mønet i forhold til hva jeg hadde planlagt og viser litt for dårlig opp mot hoppehinderet etter mønet, ( hadde planlagt en bak-kryss her ) men når jeg fikk han fram er jeg veldig fornøyd med fremmadsendingen til mål. Så måtte Scott ligge i bur og "hvile" seg inne i hallen ( som Pønky i går ). Jeg måtte vente noen timer på at vi skulle gå hopp-bane. Dagen ble lang og slitsom . Jeg følte at jeg burde hatt et sted å hvile litt, men når man drar på dagstur har man jo ikke med seg noen seng akkurat. Jeg hadde litt konsentrasjonsproblemer når jeg gikk briefing i hopp, men konkluderte med at dette også var en bane vi kunne klare å komme oss igjennom. Enda større konsentrasjonsproblemer hadde jeg når jeg sto på startstreken med Scott litt senere. Scott gikk fint de første hinderne, men da vi fikk en vegring i slalåmen ballet det seg på for oss begge, og samarbeidet ble brutt. Jeg tror vi skulle gitt oss etter første løp denne gang. Men det er jo noe man lærer av, så da får vi ta med oss dette som både positiv og negativ erfaring til en senere aneldning. Alt i alt var det veldig moro å være med i agilitymiljøet på konkurranser igjen. Jeg kommer nok ikke til å være den som drar på agility hver helg hele sommerhalvåret. Det er for slitsomt. Men vi har jo kjøpt campingvogn, og noen helgeturer skal vi ta sammen hele "Fosserødfamilien" utover sommeren, og går nok noen av turene til agilitykonkurranser.